lørdag 23. desember 2017

Tårer for deg

Jeg ser ut av vinduet. Det er høst.
Bladene faller ned på bakken.
Det regner, himmelen er grå.
Like grå og skitten som jeg føler meg.
Regnet er mine tårer,
som renner nedover kinnene mine.
Tårer for at du forlot meg.
Tårer for at du lot meg kjempe videre alene.
Tårer for deg.

Tause skrik

Kan du høre mine tause skrik?
Kan du se mine usynlige tårer?
Kan du prøve å forstå?
Selv om jeg ikke ber deg om det.

Tar livet fra deg

Tar livet fra deg et menneske,
så er det deg det er synd på.
For å leve er å elske sies det.
Men da betyr det også at
når den du elsker dør,
så er det ikke mye mer liv igjen,
i deg heller.

Siste ord

Hun går med raske bestemte skritt over den regnvåte skogbunnen. Hun kjenner hvordan håret klistrer seg i ansiktet av alle tårene. Men hun orker ikke ta det vekk. Det tar for mye krefter. Krefter hun ikke har. Hun hører stemmene fra letemannskapet langt bak henne. De kommer nok til å finne henne, men da vil det være for sent...
Hun svinger brått av stien og fortsetter innover i skogen. Trærne står tett og hun må bøye seg flere steder for å komme fram. Så ser hun det. Tauet.
Det henger på den samme plassen som da hun hang det der for noen dager siden. Husker ikke om det var i går eller dagen før, men hun bryr seg ikke. Gidder ikke tenke på sånne ting nå. Det er langt viktigere ting som går foran. Hun går bort til tauset og sjekker at løkka fremdeles er som den skal være. Vet at hun må forte seg. De kommer til å nå hit i underkant av fem minutter og hvis hun ikke har rukket det hun skal gjøre innen da, så vet hun ikke om hun kommer til å ha mot nok til å gjøre det igjen. Hun er nødt til å fullføre. Orker ikke dette livet lenger. Hun har opplevd nok. Hun vet jo godt at hun ikke har det så ille i forholdt til mange andre, men en av forskjellene på dem og henne er at hun er svak. Orker ikke kjempe for mål som er uklare. Klarer ikke tanken på å oppleve flere svik. Hun går bort til den store furua som står der, legger avskjedsbrevet godt under den nederste grenen for at det ikke skal bli så vått. Men hun passer på at det ligger godt synlig. Så går hun igjen bort til tauset. Hun klatrer opp i treet, kravler seg utpå en av de våte, glatte grenene og legger løkka rundt halsen. Tauset kjennes kaldt og rått ut mot den sarte huden. Hun trekker pusten dypt og skal til å hoppe, da hun hører stemmer ute fra stien. De roper til hverandre og hun skimter en person på full fart mot henne gjennom skogen. De må ha sett sporene hennes. Han er nådd fram til henne nå. Blikkene deres møtes.
"Pappa...", er det eneste hun får fram, før hun lukker øynene og hopper.

Savner deg

Ble vekket av telefonen til morgenen i dag mens jeg enda lå i senga. Det var farmor som ringte. Jeg var fremdeles søvnig og trodde hun skulle spørre når jeg skulle ut til pappa i dag. Hun var rar i stemmen og spurte om jeg hadde noen i nærheten. Jeg svarte at det hadde jeg ikke, men at jeg skulle vente til Christopher kom fra jobben også skulle jeg dra til pappa i to tiden. Da sa hun lavt; jeg burde nok kanskje ikke si dette over telefonen når du er alene. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke skjønte hva hun skulle si, men jeg svarte bare enda en gang at jeg kom ut til pappa snart. Da sa hun: Det er nok for sent...

Jeg knakk sammen fullstendig. Hun fortalte at pappa hadde falt i koma og at hjertet hadde stoppet like etterpå... Jeg fikk ikke med meg så mye av det hun sa, men jeg husker hun ba meg ringe Christopher med en gang.

Jeg var helt oppløst i tårer da jeg ringte Christopher. Eneste jeg klarte å si var: Vi skulle dratt dit i går. Det et for sent. Han spurte hva det var og jeg klarte ikke å få ut ordene, så jeg la på. Gikk ut på badet og lette etter klær å ta på meg. Fant ingenting. Ikke så jeg noe særlig heller pga tårene. Alt var bare tåkete og hodet mitt var fullstendig i kaos. Så ringte Christopher opp igjen og jeg fikk fram ordene for første gang: Pappa er død...

Christopher kom hjem 25 minutter senere og Lise kjørte oss til Sandefjord. Da jeg nærmet meg døra hans, kjente jeg at bena såvidt bar meg og jeg ble kvalmere og kvalmere. Jeg ble møtt i døra av farmor og kusina mi, men var forsatt ikke sikker på om det var sant. Det kunne jo hende de tok feil. At han bare sov. Så gikk jeg inn i rommet og der lå han. Det var sant...

Jeg ble sittende å stryke han på panna. Stakkars pappa var så kald så jeg prøvde å pakke pleddet godt rundt han, men han ble bare kaldere og kaldere Jeg var redd for at han frøys. Han gjorde jo mye det på slutten. Jeg ble sittende å stryke han over panna, han likte det så godt sist gang. Da hadde han blitt helt søvnig og smilt bredt. Jeg satt sånn da begravelsesbyrået kom og hentet ham. De ble stående en stund og snakke om praktiske ting før de flyttet han over på en båre, pakket han inn i et hvitt laken og alt jeg klarte å tenke på var at de ikke skulle legge lakenet over ansiktet hans, for da fikk han jo ikke puste...

De trillet han avsted. Nå er han borte. Han vil aldri mer smile når jeg kommer inn døren. Han vil aldri mer fortelle at det er godt å se meg. Han er borte...

Hvil i fred pappan min.

Jeg savner deg allerede sinnsykt mye og vil aldri glemme deg...

Pappa

Du sa du var så glad i meg
Du sa du brydde deg om meg
Du lot meg aldri si min mening
Jeg tok kun imot dritt fra deg
Hvorfor sa du ikke med en gang
At du hatet meg for den jeg var?
For jeg levde på en drøm
Om at du alltid ville være min far

Nå er båndene brutt
Og vi har begge gått hver vår vei
For vi visste jo hele tiden
At du aldri var glad i meg

Mitt hjerte

Mitt hjerte var et ensomt sted
Til du forstyrret hjertets fred
Takk til deg min gode gutt
Som fant mitt hjertes dør tilslutt

Jeg skulle sagt så mange ting
Jeg ikke våget å si
Det eneste jeg vet
Er at vår sommer er forbi

Minner

Jeg lever i min egen verden
Jeg lever i mitt eget øde
Alle mine venner har forlatt meg
Alle mine minner er døde

Kvelden

Kveld blir til natt
Og natt blir til dag
Og alle vi føler
Et velbehag
For et menneske uten et godt minne
Fra nattens stund
Har tilbragt livet
Som en lyssky hund
Og når mennesket til sist
Et mett av dage
Da er gode minner
Vanskelig å lage

Hvorfor?

Hvorfor gjorde du dette mot meg?
Skulle jeg egentlig noen gang få vite
hva som skjedde bak min rygg
når jeg ikke var tilstede?
Mente du i det hele tatt de fine ordene
om hvor høyt du elsket meg
og at du aldri ville miste meg?
Mente du alle de vakre ordene
som du hvisket så kjærlig i øret mitt?
Mente du det da du tok hånden min
og sa at vi to hører sammen?
Kan jeg stole på deg
når du ser meg inn i øynene
og lover meg tro og ære?
Kan jeg stole på
at du ikke forlater meg?
Hvis du i det hele tatt er glad i meg;
hvorfor gjorde du dette mot meg?

...og hvem faen er Wenche...?

Gråtende pike

Hun ligger på sengen og gråter
Alle ordene hun sa
Ble oppfattet så annerledes
Hun mente aldri å være slem
Mente aldri å såre
Men ordene kom ut så feil
Hun var for usikker
Derfor gråter hun

Fugl

Jeg føler at jeg flyr og svever,
himmelen mine vinger krever.

Skyene er hvite, himmelen er blå.
Kan jeg fly for alltid?
Vil ikke stoppe nå.

Jeg føler meg lykkelig,
uavhengig og fri.

Men dette vil kun vare
til rusen er forbi...

Ensomhet

Hun sitter alene
Venter på at noen skal hjelpe
Men ingen kommer
Så hun blir sittende

Hun går rundt hver dag
Later som alt er bra
Men inni seg kjemper hun en bitter kamp
Som hun vet hun vil tape

Hun skulle gjerne spurt om hjelp
Men stoltheten er for stor
Hun skal klare alt alene
Selv om hun vet hun ikke vil makte det

Så nok en gang sitter hun alene
Kaoset inni henne vokser
Hun beskytter seg, avviser
Venter på kampens slutt

Ensom og alene

Han sitter alene
Alle andre smiler og ler
Det er lenge siden nå
At noen har ledd med han
Og ikke av han

Han kjenner ensomheten gnage
Men hver gang noen nærmer seg
Blir han usikker og redd
Han beskytter seg
Avviser.
Han sitter igjen alene
Ensom og alene

Enda en

Enda en drøm vil bli knust.
Enda en tåre vil trille.
Enda et dikti vil bli skrevet.
Enda en jente uten kjæreste og venn.
Enda en jente som ikke blir elsket.
Enda et trist hjerte som ikke vil leve.
Det vil vekk fra alt.
Sorget, hatet og ensomheten.

Du

Hver dag stod du der, ensom og alene.
Du tok imot alle slagene og ordene vi sa var slett ikke pene.
Følelsesmessig var du kald, trodde vi da.

Så en dag fikk vi vite hvor feil vi hadde tatt.
Rektor gråt og sa: ”Hun druknet seg i natt”.

Dagene etter gikk slett ikke fort.
For vi skjønte hva vi hadde gjort.
Vi hadde sviktet en million av ganger.

På bunnen av tjernet ligger en kropp.
En kropp som ikke ville leve.
Den ligger der blandt fiskenes slott.
Som et tegn på hva ensomheten kan kreve.

Drømmer og håp

Familien sviktet, vennene forsvant.
Hun følte seg ensom.
Fanget i sitt eget sinn.
Systemet holdt henne igjen.
Alt hun hadde ble borte.
De sa hun trakk seg vekk.
Søkte trøst i ensomheten.
Hun ville slippe taket.
Gli vekk fra alt.
Men håpet var for sterkt.
Drømmene for store.
Så hun levde kun i drømmer.
Med ensomheten og håpet.

Det usagte

Hun sitter i sofaen med bena i kors og pleddet godt trukket over seg. Det gjør vondt å bevege seg etter å ha sitti i den samme stillingen i nesten åtte timer. Det fremdeles mørkt ute og hun kan skimte en skikkelse bevege seg nedover gaten utenfor huset. Tankene svirrer rundt i hodet hennes. Som en endeløs karusell. Uansett hvor mye hun prøver, så sitter fremdeles skammen boret fast i henne. De var jo sammen. Betydde ikke det at man skulle kunne dele alt? Vel, hun klarte i hvertfall ikke å fortelle ham at hun ikke orket dette lenger. At hun bare vil vekk fra alt.
En svak hosting vekker henne opp fra de dype tankene. Våkner han? Hun blir sittende stille. Lytter. Nei, der ble det stille igjen. Stillheten er kvelende. Hun går bort til vinduet og åpner det på vidt gap. Den friske kjølige lufta flyter inn gjennom vinduet. Får henne nesten til å fryse, men hun lar vinduet stå på vidt gap. Orker ikke den kvelende varmen i stua lenger. Det føles ut som om hun ikke får puste. Hun føler seg innestengt. Og uten mulighet til å kunne fortelle noen hvordan hun har det.
Hun tusler bort til kjøleskapet og tar ut colaen. Henter det største glasset hun finner og skjenker det fullt. Drikker i store slurker. Blir stående. Venter. Som om brusen kunne gi henne svar. Tårene presser på bak øyelokkene. Nei, hun vil ikke gråte. Vil ikke at det skal synes at hun lider. Men hun klarer ikke å holde igjen lenger. Tårene renner som ville strømmer nedover kinnene hennes. Alt som var igjen av varme og ømhet blir skylt vekk. Som i transe griper hun kjøttkniven som ligger på benken. Setter spissen inn mot mellomgulvet og presser til med en kraft hun ikke en gang selv trodde hun hadde. Det svartner for øynene hennes, men en siste tanke farer som et lyn gjennom hodet hennes; Nå er hun fri...

Det føles ikke slik

Jeg vet jeg ikke kan kreve at du skal bli hos meg
Men jeg vil så gjerne ha deg tilbake
Jeg vet at det aldri mer vil bli oss to
Men jeg vil ikke gi opp håpet
Jeg vet at jeg må leve videre uten deg
Men jeg klarer ikke å slippe taket
Jeg vet at jeg ikke kommer til å glemme deg
Selv om det hadde vært det enkleste
Jeg vet at du ikke vil vite av meg
Men jeg håper at du kommer tilbake
Jeg vet jeg fortjener bedre enn dette
Men det føles ikke slik...

De skremte barna

I en verden av usikkerhet
finner vi dem
De skremte barna
som ikke våger

I en verden av hat
finner vi dem
De skremte barna
som ikke tør elske

I en verden av svik
finner vi dem
De skremte barna
som gråter stille

I en verden av håp
finner vi dem
De skremte barna
som kjemper

De gule veggene

Hun satt og stirret inn i den gule veggen framfor seg. Satt og kjente på den kriblende følelsen i magen – hva var det egentlig hun følte? Spenning? Kanskje også usikkerhet. Alt kom til å forandre seg nå. Det visste hun. Men hun var ennå usikker på hva hun hadde i vente. Et helt nytt liv vokste inni henne og hun hadde forandret seg så mye. Fra å leve uten mål og mening til å nå ha et helt nytt ansvar. En ny mening. Hun skulle bli mamma for første gang. Tanken var ennå litt fjern, litt uforståelig. Om ikke så lenge ville hun sitte på sykesengen med et barn i armene. Sitt eget barn som hun skulle gi alt det beste av seg selv til.

Hun trakk bena tettere opp under seg i sofaen og tok en stor slurk av tekoppen hun hadde i hendene. Kjente plutselig et spark i magen og la den ene hånden ned på magen for å kjenne. Ja – der kom ett spark til. Det var så utrolig å kjenne at det var et liv inni henne. Et lite menneske som snart ville komme til verden. Inn i det livet hun nå jobbet med å forandre på.

Paragraf 6.2 a kalte de det.
Et nytt håp om et liv som gav mening.
En verden bak låste dører og gule vegger.